Anmeldelse: Resistance 2

21 november, 15:37 - Comments Off

Presidentvalget var rigga

Slik gikk det når Homer skulle stemme Obama.

Minneverdige sex-scener

Kill Buljo-gjengen parodierte Gørild Mauseth og Stig Henrik Hoffs fiskesex-scene fra filmen Brent av frost. Vi presenterer ti andre, minst like minneverdige filmsex-scener:

(more…)

Search and Destroy

Hacking og andre ulumskheter er tydeligvis i vinden for tida! Facebookviruset herjer, hackere forbereder storinnrykk i tida som kommer og i Sverige foregår filmatiseringen av Stieg Larsson suksessen “Menn som hater kvinner”,  med superhackeren Lisbeth Salander som heltinnen.

Så finnes det hackere her i landet? Jada, hundrevis! Målet? Å utøve mest mulig skade!

(more…)

Tragisk valg av nytt, norsk jagerfly!

20 november, 17:17 - Comments Off

Stillferdig storhet

Fennesz: Black Sea

Fennesz. Foto: Promo

Baskerlands håpløse voldsromantikere

Mannen som mandag ble arrestert, mistenkt for å være ETAs militærsjef, viser seg nå å være den baskiske separatistorganisasjonens øverste leder, opplyser spanske myndigheter.

Garikoitz Aspiazu (aka Txeroki) var det mest ettersøkte ETA-medlemmet, og han representerer en ny generasjon ledere: Unge og ekstremt voldelige, og motstandere av samtaler og uten sterk ideologisk forankring - i motsetning til den gamle garden som sloss får et uavhengig Baskerland.

Euskadi Ta Askatasuna: Mr Violence

Bilde av Gammern vant designpris

20 november, 16:05 - Comments Off

Denne fisefine forsiden av Stavanger Aftenbladets Pluss-bilag, vant pris i ”European Newspaper Design” Bildet er fotografert av Anders Minge og forestiller øverste del av meg. Faktisk så er det ganske krevende å stå modell, men litt kult også. På dette prisvinnende bildet måtte jeg ned på alle fire, krype ut en dør og så vri ansiktet mot fotografen. Fy fader, ganske ydmykende, pluss at jeg fikk litt dritvondt i nakken.

http://www.aftenbladet.no/lokalt/949434/Aftenbladet_vant_to_designpriser.html

Matprat med Snoop Dogg

I tvil om hva du skal ha til middag? Hva med potetmos med en dæsj cognac? Denne uka var Snoop Dogg innom talkshowet til Martha Stewart, hele USAs matmor. Og han hadde selvsagt med seg sin egen ingrediens.

Villsvina kommer!

I helga ble det skutt et villsvin i Akershus og i følge ekspertene er dette bare begynnelsen. -Villsvin er på full fart inn i Norge, sier Zoolog Petter Bøckmann.

HØR SAKEN HER:villsvin

I kveld: Red Alert 3 showmatch

20 november, 15:04 - Comments Off

Skriver gutter dagbok?

“Jeg røyka seks røyk i går .. angrer på det.”

Hva har Bertine Zetlitz, ballerina Ingrid Lorenzen og en håndfull jødiske ungpiker til felles?

Jo, de har skrevet dagbok.. og er jenter.

(more…)

Skriver gutter dagbok?

“Jeg røyka seks røyk i går .. angrer på det.”

Hva har Bertine Zetlitz, ballerina Ingrid Lorenzen og en håndfull jødiske ungpiker til felles?

Jo, de har skrevet dagbok.. og er jenter.

(more…)

Skriver gutter dagbok?

“Jeg røyka seks røyk i går .. angrer på det.”

Hva har Bertine Zetlitz, ballerina Ingrid Lorenzen og en håndfull jødiske ungpiker til felles?

Jo, de har skrevet dagbok.. og er jenter.

(more…)

Hør Chinese Democracy

Katta er helt ute av sekken

Noen har allerede hørt seg gjennom Guns´n Roses blodferske album, men de fleste har måtte smøre seg med tålmodighet til lørdag, da plata kommer i butikken. Nå kan du spare litt salve, og høre hele albumet.

På MySpacesiden til bandet ligger nemlig hele sulamitten, klart til å høres på.

Etter første gjennomlytt synes jeg dette høres UTROLIG ujevnt ut. Et par låter (”Street of Dreams”, “If The World”) er bortimot jyselige, mens singelen “Chinese Democracy” og “Riad N´The Bedouins” er sollide oppturer.

Blir veldig spenende å se hva anmeldere og publikum sier om denne plata. Hva synes du?

Lydverket elsker: Q-Tip

Tidligere spydspiss i A Tribe Called Quest omfavner oss med en røst av honning og tilbakelente beats med ekko fra 90-tallet når han endelig er tilbake i solomodus.

Q-Tip (Jonathan Davis) har oppholdt seg nært hjertet mitt siden glansdagene sammen med Phife Dawg og Ali Shaheed Muhammad i A Tribe Called Quest på 90-tallet. De tilførte rapmusikken et tilbakelent, varmt og oppvakt alternativ til gangstarapen som ble stadig mer markant fra den amerikanske vestkysten.

I sentrum stod Q-Tip med en av rapverdenens mest særpregede stemmer og tekster som tok meg med til steder jeg ikke hadde vært før. Eller, som han treffende sa det selv i ”Verses From The Abstract” fra det mesterlige albumet The Low End Theory:

Women love the voice, brothas dig the lyrics
Quest the people’s choice, we thrive it for the spirit
If you can’t hear it, then get the wax utensils
Write my rhymes straight up, don’t get with no fancy stensils

I 1998 ble A Tribe Called Quest historie (inntil de fant sammen igjen i 2006), og allerede året etter slapp Q-Tip soloalbumet Amplified. Q-Tip var fortsatt seg selv, men tillot seg en noe mer kantete, klubborioentert tilnærming til musikken, som i knallsingelen ”Breathe and Stop” eller den nesten like sterke ”Vivrant Thing”.

Q-Tip skulle følge opp solodebuten i 2002 med det langt mer eksperimentelle og organiske Kamaal the Abstract, men ble ikke funnet salgbar nok av plateselskapet Arista og aldri utgitt (men som finnes, da det ble lekket på nett).

I så måte er det fryktelig godt når han får vise muskler igjen med sin nye langspiller The Renaissance. Gjennom tolv spor demonstrerer han at han som 38-åring fortsatt vet hvor rim-skapet skal stå på beats perfekte for lett gynging i vinteroppvarmede sofakroker eller i slappe hengekøyer til sommeren. Produksjonen er varm, smidig, variert og 90-tallsflørtende, og sørget for av Q-Tip selv, med unntak av den umiskjennelige J Dilla-produksjonen ”Move”.

Q-Tip bobler fortsatt av skaperglede og tydelig kjærlighet til det han driver med, uten å hvile seg for mye på gamledager eller gjøre andre desperate forsøk på å passe inn i 2008 enn å ta med gullstemmene D’Angelo og Raphael Saadiq på hvert sitt spor.

La meg på tampen få legge til Q-Tips uforglemmelige gjestevers med for eksempel Janet og Dee Lite, i henholdsvis ‘90 og ‘97, og jeg elsker han fortsatt.

“Gettin’ Up” fra The Renaissance:

Lydverket spanderer: Snow Patrol

Ingen band solgte flere album i Storbritannia i 2006 enn Snow Patrol. Nå er bandet fra Nord-Irland plateklare igjen med A Hundred Million Suns, har ristet av seg den verste stadionsyken og spanderer en låt til Lydverkets seere fra det mytiske platebiblioteket på Marienlyst.

Ny musikkpris til Fleet Foxes

Fleet Foxes, Øyafestivalen 2008. Foto: Tom Ivar Øverlie, NRK

Musikkprisen Uncut Music Award er ny av året. Vinneren er kåret av en håndplukket jury bestående av musikere og musikkeksperter, og tilfaller det bandet som ifølge den samme juryen har gitt ut det overlegent beste albumet det siste året. Og det ble altså Fleet Foxes som stakk av med trofèet.

Det unge Seattle-bandet med de vakre vokalharmoniene har ikke bare gitt ut årets beste album, men kanskje det beste albumet de siste fire, fem årene. Det er ihvertfall det juryen sier i sin begrunnelse. Og med denne prisen får vi også et innblikk i hvordan juryen, som blant annet besto av Linda Thompson, Mark Radcliffe og Allan Jones, har kommet frem til årets vinner. Uncut har nemlig lagt ut utskrifter av samtalene mellom jurymedlemmene på nett.

Lydverket møtte Fleet Foxes på Øya i august, og da kunne vokalist Robin Pecknold fortelle at han har en bestefar på Hitra:

I tillegg til Fleet Foxes var også Radiohead, Elbow og Drive-By Truckers nominert til Uncut Music Award 2008. Her er en av grunnene til at Fleet Foxes vant prisen med sitt selvtitulerte debutalbum, “White Winter Hymnal”:

Se kveldens Lydverket nå!

Glem all mumling i skjegget om at Lydverket går alt for seint på kvelden til å få det med seg. Internett har kommet for å bli, og det utnytter vi til det fulle. Hele kveldens sending, med blant andre überikonet Grace Jones, kan du nemlig nyte i fullskjerm hvis du klikker deg inn i playeren overfor.

I tillegg til skumle Grace Jones møter du noen av electronicascenens aller fineste folk i kveldens sending. DiskJokke, Lindstrøm og franske Krazy Baldhead forteller om utfordringen de står overfor når de spiller live-set av musikken som er laget på en enkel laptop.

Vi tar også for oss en utskjelt sjanger som kanskje klarer å finne tilbake til tidligere tiders storhet takket være tre grupper fra så ulike steder som Brooklyn, Brighton og Helsinki.

NRK1 viser selvsagt også sendinga i kveld, kl 23:15.

Se forrige ukes sending med The Killers, Ice Cube, Busta Rhymes, The Welcome Wagon og flere her!

Beyoncé på glattisen

Beyoncé: I Am… Sasha Fierce

[Columbia/Sony BMG]

Beyoncé. Foto: Promo

Beyoncé Knowles figurerer som sitt alter ego Sasha Fierce, men fint lite ved dette albumet vitner om et vellykket navnebytte.

I Am… Sasha Fierce er delt i to, hvorpå disk én er viet følsomt, sutrende hjerte-smerte møl, så nitrist og platt at jeg skjemmes. Det er en utfordrende oppgave å forholde seg til brorparten av albumets første halvdel, en utfordring som topper seg til det umulige i det Beyoncé påkaller jomfru Maria i låta “Ave Maria”. Schubert hadde snutt seg i grava og satt kloa i Stargate som står for produksjonen. Nitrist!

Beyoncé beveger seg i et loslitt musikalsk terreng og har et tydelig ønske om å føle fra seg. Noe hun forsåvidt klarer. Det hun derimot ikke behersker, er å finne veien tilbake etter å ha seilt rett ut i voksenpop- og softrock-fella. En felle som på ingen måte bør huse det som for kort tid siden var verdens beste og heiteste kvinnelige artist.

“Ave Maria”:

Beyoncé - “Ave Maria”

Beyoncè slik vi kjenner henne fra Destiny’s Child og frøknas tidligere soloutgivelser er så godt som fraværende denne gangen. Det er kun en skygge av den beinharde dama som dukker opp på disk to, selv om de åtte hiphop-orienterte sporene utvilsomt kler madammen hakket bedre.

“Radio” er erketypisk og fengende med friksjonsfrie beats, rikelig med synth og en solid porsjon andre småharrry produksjonselementer. “Sweet Dreams” og “Single Ladies (Put A Ring On It)” vitner om et forsøk på feministiske ytringer og fungerer ypperlig i spilleren hvis dansegulv skal fylles. Sistnevnte byr opp til hissig håndklapp og er produsert av Tricky Stewart som sørget for at Rihanna http://rihannanow.com/index.php gikk til topps med Umbrella i fjor.

“Single Ladies (Put A Ring On It)”:

På tross av, som alltid, formidable vokalprestasjoner, faller Beyoncè mellom alle stoler på I Am… Sasha Fierce. Albumet er shizofrent og kjedelig, og milevis unna den fabelaktige bursdagsfesten fra to år tilbake.

Trine Sollie

Ship O’Hoy!

Nå har piratbråket utenfor kysten til Somalia tatt helt av!

Den indiske marinen har nettopp skutt og senket et piratskip, som nektet å bli inspisert og heller åpnet ild mot det indiske krigsskipet INS Tabar.

Piratene i området har kanskje tjent så mye som 30 millioner dollar på å kapre båter, ta gissler og deretter kreve løsepenger.

Sjørøveri er blitt millionindustri: El piratas!

(more…)

Ba om Kate Moss-sveis, ble skamklipt

 Osenbandens reporter Siril Heyerdahl ba frisøren om å klippe henne som Kate Moss, men endte opp med gammeldamehockeysveis.

HØR SAKEN HER: har.MP3

(more…)

The Raconteurs og The Gossip live i kveld!

Jack White med The Raconteurs på Hove 2008. Foto: Kim Erlandsen/NRK P3

To av de siste åras aller sterkeste liveband er ført an av Jack White og Beth Ditto. I kveld får du høre dem begge i fantastiske konsertopptak på Lydverket på P3 fra kl 18:03.

The Raconteurs leverte hva mange mener var både den beste konserten på sommerens Hove-festival og en av året beste konserter i Norge generelt. De ”etterlater et samlet publikum i et sammensurium av ydmyk kåthet, lamslått glede og naturlig rockerus” skrev Lydverkets anmelder. Døm selv, når du får høre hele konserten i kveld.

Amerikanske The Gossip med den energiske kvinnen med den enorme stemmen, Beth Ditto, i spissen har også rykte på seg for å være et liveband av ypperste klasse. Noe vi også fikk oppleve på Hove i fjor. I kveld byr vi derimot på en konsert fra sommerens Les Eurockéennes-festival i Frankrike. Spenn på danseselene - dette er dynamitt!

Beth Ditto in action. Foto: myspace.com/gossipband

Laptopgazing

Fler og fler elektroniske artister spiller for stadig større folkemengder. Hvordan takler de overgangen fra soverommet til de store konsertlokalene, og hva gjør man når ens indre rockestjerne nekter å vise seg? Lydverket har møtt Lindstrøm, DiskJokke og Krazy Baldhead.

De norske laptopartistene Hans Petter Lindstrøm og Joachim “DiskJokke” Dyrdahl har fått mye oppmerksomhet på klubbscenen i det siste. Faktisk så mye at mange andre også har fattet interessen. Lindstrøm’s Where You Go I Go Too scoret 8,6 av 10 mulige hos Pitchfork, og BBC mente dette om DiskJokkes Staying In : “Staying In just might be the new going out if it’s as much fun as this”.

Franske Krazy Baldhead høre hjemme hos Ed Banger Records. Der lager han deilig bråkete electro. Det han har felles med Lindstrøm og DiskJokke er at han aldri heller har drømt om å bli en rockestjerne.

Sjekk ut artistene på Myspace:

Lindstrøm

DiskJokke

Krazy Baldhead

Se hele Lydverket på NRK1, onsdag 19. november, kl. 23:15.

Vinnere Alter Bridge-konkurransene

Alter Bridge-konkurransen er trukket. Ti Pyro-vinnere får se og høre soundcheck med Alter Bridge, og en av dere skal spille med bandet.
Continue reading Vinnere Alter Bridge-konkurransene Les Mer

Selvhjort er velhjort

Deerhunter: Microcastle

[4AD/Playground Music]

Deerhunter. Foto: MySpace

Både storfint og småfint fra indierockens Titten Tei.

Jeg liker ikke Deerhunter-frontmann Bradford Cox. En dakkar-meg-så-sart-jeg-er blogg-drama-queen, blottet for selvironi og med scenetekke som en glassmanet. Likevel er han en hyperproduktiv fyr som i større og større grad begynner å vise seg som en av de mest spennende låtskriverne innen alternativ pop/rock/etc, noe spesielt hans Atlas Sound-solodebut Let The Blind Lead Those Who Can See But Cannot Feel viste.

Deerhunter-gjennombruddet Cryptograms var en påtrengende skissepreget støyrockplate, irriterende artsy og så godt som blottet for alt annet enn ørkesløse partier med skrangletrommer, fuzz og Cox’ kajal-misère. Microcastle skiller seg derfor positivt fra denne: her får melodiene større tumleplass, støydelen er mer fokusert og man hører gjenklang av My Bloody Valentine og The Jesus And Mary Chain, noe jeg tipper Cox selv har blogget om ved flere anledninger.

Her er et av høydepunktene, ”Nothing Ever Happened”, live:

Knippet ”Little Kids”, ”Microcastle”, ”Never Stops” og låten ovenfor viser at Deerhunter er et band som i fremtiden kan lage et Psychocandy for MySpace-generasjonen, men de har fortsatt noe å hente i albumformatet, noe unnværlige ”Green Jacket”, ”Activa” og ”Calvary Scars” viser.

“Never Stops”:

Deerhunter - “Never Stops”

(PS. Denne anmeldelsen er basert kun på Microcastle; altså ikke dobbeltutgaven som inkluderer albumet Weird Era Cont.)

Jørgen Hegstad

Ny grafikkmotor til Age of Conan

19 november, 12:21 - Comments Off

Enslaveds turnè-blogg, del 2

Andre del av Ivars blogg på tur rundt i Europa. Nok en gang mer enn anbefalt.

PYRO-BLOG 1: 16. november – Deventer, Nederland

Bloggen skrives av Ivar Bjørnson (gitar i Enslaved) med ymse gjestebloggere fra turen.

Ja, hvor var vi? Vi sluttet med at vi var klar for gig i Vosselaar, Belgia. Den kveldens konsert gikk overmåte fett – bra med folk; band og teknikere gliste fra øre til øre. Så dukket Kjetil Greve fra Audrey Horne opp, etter et døgns reise fra India – Bekkis sto klar i døråpningen ved taxien med sine siste tanker, og så var vi fulltallige igjen. Turen gikk i retning den engelske kanal. Gutta (en benevnelse brukt av enhver samling folk som befinner seg rundt Bekkis) holdt hoff i loungen mens resten prøvde å få en blund. De prøvde å holde koken på fergen fra Calais, men både Frode og Grutle sovnet med drinken på bordet. Sterkt.

EU-kjørereglene forlangte at sjåføren fikk sine 9 timers hvile på vei til Glasgow, så de tok vi i Oxford med et besøk hos merchselskapet vårt PHM. Silje (ex-Octavia) og Steve (eier av PHM) bor sammen der, og holdt åpent hus. Meg selv, tur manager Tonje, Torkjell og Arve var smarte nok til å benytte oss av tilbudet – spiste oss halvt i hjel, dusjet så huden rant av, og fikk sprengtrent magemusklene til ny-innkjøpt sesong av ”Family Guy”. Takk Silje og Steve. Middag ble inntatt på Kings Cross Thai-restaurant, før det ble pub-til-pub runde i Wallingford; dvs to puber. Jukeboksen var loadet med diverse juveler – her ble det Motörhead, Bowie, The Cure, AC/DC og så videre. Beste Jukebox-innsats går til lydmann Hinkel. Undertegnede fikk sågar tilegnet ”Winds of Change” (Scorpions) av nevnte Hinkel; tårene var ikke langt unna for å si det mildt. Det ble en kveld i Magner’s tegn – en sinnsykt (!) bra irsk cider, før sjanglings tilbake til buss og i retning Skottland. Glasgow skulle bety fett forsalg, fet venue og vektløfting i kjelleren. Nok en dag i metallens navn. Folkene virket veldig hyggelige der, men vi skjønte muligens ikke så mye av hva de sa, om vi skal være ærlige. Vaktmesteren fra The Simpsons sto på gjesteliste, men dukket aldri opp.

(foto: Marius Løbø Fimland)

Å jauda – så var det på tide å ose sørover i Storbritannia igjen. Neste stopp var Leeds – her hadde vi aldri spilt før, ikke verst bare det etter snart 18 år på veien (ekte). Igjen ble vi minnet på hvor bra vi har det i Norge, og enkelte andre land, med tanke på standard på klubbene. I England er folkene hyggelige, for all del; men hvor kommer dogmet om at steder man ikke bor selv må være maks bombet? Da døren til Leeds-klubben gikk opp, sto eimen av tre år gammelt spy mot oss. Nå hjalp det nok ikke at Sham 69 spilte kvelden før oss heller. Nok syt; igjen ble det en absolutt pang-aften med topp oppmøte, og en helt framanifrå konsert om jeg får være så ubeskjeden. For ikke å snakke om middagen jeg og Larsen jeg inntok på den indiske restauranten rett over gaten; metal. Gutta på klubben flesket like godt til med en halvannen-liter Cognac for å toppe av aftenen – den fikk bein å gå på for å si det mildt.

Så var turen kommet til sjølvaste London, en av de viktigste gigene på turen. Dette skulle bli en dag i heseblesingens tegn. Vi ble hentet av promogutta rett fra bussen halv elleve om morgonen. Det ble først intervju på BBC Radio 1; faktisk to – et ”vanlig” intervju om Enslaved og så et intervju som skulle være en del av en serie om skjegg og rock. Sjelden har vel Enslaved kommet mer til rette enn i den settingen. Så ble det intervjuer med Metal Hammer, Terrorizer og intervju inkludert fotoshoot med Kerrang! Så var det bare å kjøpe en ny runde ciders og glede seg til konserten. Og hvilken konsert! Vi fikk mye flott besøk backstage og feiret så vi holdt på å stryke med. Jeg og Grutle endte på en rørt konklusjon om at dette giget muligens var karriærebeste, intet mindre! Så var det i bussen igjen, hvor festen fortsatte helt til ferja gikk over til Frankrike. Også fortsatte vel egentlig festen på ferjen også. Jeg, Grutle og Frode vant muligens ferjeturen. Toppen/bunnen ble nådd med en svært så sveiseblind Grutle som mer eller mindre småtruet seg til en gratis kopp kaffe i kafeteriaen. Han hadde kjøpt seg en stor engelsk frokost, og mente at han dermed skulle ha en kaffe inkludert. Fyren i kassen var heldigvis sliten nok til å skjønne at det var like greit å gi vekk en kopp til fire kroner i stedet for 10 sekund videre diskusjon med Grutle. Fornuftig fyr egentlig.

(foto: Tonje E. Peersen)

Tilbake på kontinentet var fredagen lagt til Eindhoven i Holland. Dagen begynte med at vi fikk tilsendt ferdig redigert video til ”The Watcher” fra regissør Patrick Ulleaus, som ble premiert på storskjerm på venue. Vi var mildt sagt kjempefornøyde med videoen! Samme Ulleaus har mekket reklamefilmene for de mye omtalte svenske jagerflyene JAS Gripen. En fyr som lever av militærreklame og metal-videoer er temmelig ekte, for å si det mildt. Så ble det konsert igjen, gitt. Gårsdagens sementhjelm ble vippet av ved hjelp av en kjapp Cognag og to, og så full gass igjen. Nok en knallgig med masse herlige folk i publiken. Eindhoven, you rule. Etterpå-festen ble komplett galskap med 100% åpne ølkraner på klubben, masse brunt og hvitt i glassene og en god del ralling. Vi tok turen ut på pub, hvor de ivrigste ble værende til syv og åtte neste morgen, før turen gikk videre til Leeuwarden, også det i Holland. Oppstarten på dagen ble litt tung, ikke helt uventet, men stemningen steg i taket da vi så hvor fet venuen var. Dette var en ombygd kirke komplett med svær LCD-skjerm bakpå scena; noe som passer et omreisende psykedelia-viking-sirkustrupp som oss. Denne kvelden ble knall – giget kom nesten på høyde med London for oss; mens Krakow hadde klart turnebeste (på mer enn en måte, la oss nøye oss med det). Litt søvn ble det jo også til slutt, etter å ha smakt på noe forferdelige greier de kalte ”lokal spesialitet” – det het visst ”Croquette”. Vel, om den lokale spesialiteten er oppmalt skrap, kokt i brunt skvip og så fritert, så er det kanskje like greit å ikke flagge det for sterkt. Phew. Turen gikk så videre til Deventer, tredje og siste gig i Holland. Deventer var litt mer bygdemessig, men også her klarte de å trylle frem godt med folk og god stemning! For ikke å snakke om bra mat; denne gangen tror jeg nok Holland haler i land turneseier på middagsfronten. Etter en i overkant brutal helg ble denne kvelden roligere for de fleste; med unntak av crewet som endelig kunne ta’n ut før fridagen..

Fridagen ble tilbrakt utenfor Paris på camping. Etter noen timer med henging og trening (undertegnede, Kjetil + Toschie fra Audrey samt Herb & Ice fra Enslaved har klart å holde trening fire dager i uka gående så langt) gikk turen inn til selve Paris; Europas Tromsø. Her ble det en rolig tre-retters for to, med en god del rødvin og god stemning. Å finne tilbake til campingplassen var helt umulig. Franske taxisjåfører er like gode på logistikk som franskmenn ellers. Fett når du viser et kart over byen du er i til taxisjåføren og han trekker på skuldrene som for å si ”denne byen har jeg aldri sett”. Så må du peke ut i luften og rope ”this town! You live here! The map is THIS town, you french fucker! Please try to be not so French for some seconds!” og kjempe for å guide den “lokalkjente” ikke-engelsktalende sjåføren frem, og så til slutt betale for det. Genialt. Hadde det ikke vært for maten, vinen og erotikken hadde jeg opprettet et lite land og gått til krig.

Vel, nå er det showdag igjen, og vi sitter backstage på La Locomotive i Paris og er klar for rock. Heavy-Bård var innom, men baby-datteren reagerte såpass negativt på menn med skjegg at han måtte stikke ut igjen. Håper han dukker opp igjen så vi kan være ekte folk fra Bergens-distriktet sammen. Nå logger jeg av og går og gjør en haug med intervjuer.

-Ivar

Glasvegas feirer mørketiden med ny video

Fremtiden ser ekstremt lys ut for skotske Glasvegas. Så har det da også blitt slik at vokalist James Allan svært ugjerne tar av seg solbrillene, sist demonstrert i Lydverket. Ei heller i den splitter nye, atmosfæriske og mørke videoen til “Please Come Back Home”. Men fin, det har den blitt.

The Answer på Letterman

The Answer er gode gutter. Ikke bare har de vært prominente gjester på Pyro, nå er de AC/DCs supportband i USA. Og da havner på man hos David Letterman. Kjør Never Too Late.

Chinese Democracy: låt for låt

Da var de første gjennomkjøringene av Chinese Democracy unnagjort, og Pyro guider deg gjennom albumet.

Inntrykkene spriker fra det geniale til det håpløse, og det som er helt sikkert er at denne platen kommer til å skape debatt lenge etter Santa Lucia er unnagjort.

Det må understrekes: dette er et førsteinntrykk basert på fem-seks gjennomlyttinger, og ikke noen endelig dom over Chinese Democracy. Full anmeldelse kommer i Bergens Tidende på lørdag eller tirsdag, og jeg er sikker på at jeg kommer til å høre mye på dette albumet i månedene som kommer.

Men nok om det, mer om de 14 låtene på Chinese Democracy.

1. Chinese Democracy
- Etter at Chinese Democracy-singlen har gått på P3 en god stund, har den vokst centimeter for centimeter. Riffet er enkelt og naivt og produsert med litt vel skarp lyd, men det fungerer bra sammen med Axls sinte tekst. Kule fraseringer på vokalen, og god dynamikk mellom bridge og det som er et slags refreng. Antydninger til gåsehud når Axl frekker seg til og snerrer “even with an iron fist”. Chinese Democracy fungerer veldig bra som åpningslåt.

2. Shackler’s Revenge
- Whoops, her kommer første bevis på at dette albumet er spilt over en lengre periode. Shackler´s Revenge sender tankene til Korn-innspillinger fra tidlig 2000-tall, fra albumene der Korn ikke helt viste hvor de kom fra eller hvor de skulle, men hadde usunne mengder penger tilgjengelig til å betale for dyre studioer og fancy programmeringsteknikere. Den industrielle produksjonen og de kliniske gitarene låter statisk. Rob Zombie og Marilyn Manson får industriell metal til å høres organisk ut, Axl Rose sliter med å få personlighet inn her. Teksten fortsetter temaet fra åpningen, bare kjedeligere. “I got a wicked demon/his hunger never fades/I got an empty feeling/I won´t be home today” osv. Refrenget har en viss allsangappell.

3. Better
- Axl Rose fortsetter med en bitter fortelling om hvor mye han misliker en person som bare omtales som “you”. “Replay the part/you stole my heart/I should have know (sic) you´re crazy” er en av de mange tekstlinjene Axl letter hjertet sitt for, uten at vi blir noe klokere på hvem han egentlig snakker om. Åpningen på låten er grusom, Axl klynker og nynner forsiktig over en trommeloop og fislete gitarer, mens selve verset er vintage Axl med sår melodilinje.

4. Street of Dreams
- En ballade om en gate fylt av drømmer. Axl overanstrenger seg voldsomt på vokalen, og den intensiteten som av og til kommer når han drar skikkelig på, sklir her over i komplett parodi. Åpningen er en ren invitasjon til Saturday Night Live og Mad TV om å gjøre narr av en godt voksen mann som anstrenger seg som en liten gutt på potta. Axls stemme låter faktisk ganske bra gjennom hele albumet, men her tipper det over.

5. If The World
- Fra vondt til verre. If The World er den verste låten som er laget under Guns N´Roses-banneret. Lissom-funky runkegitar legges over et klissete synthteppe Kjetil Bjerkestrand kunne vært stolt av, og Axl synger for en gangs skyld noen positive ord om kjærlighet. Men fra mannen som satte seg ned med penn og papir og skrev Sweet Child ‘O Mine, er denne teksten knapt nok verdig bakerste side i en skoledagbok. “I never knew the way that you looked at me/would ever mean so much to me”. Og hva er det med disse programmerte trommene? Det låter slik The September When gjorde midt på 90-tallet da de desperat prøvde å breake det engelske markedet med “moderne produksjon”.

6. There Was a Time
- Endelig en skikkelig opptur. There Was A Time har klassiske fraseringer fra Axl: unike, flytende og helt på høyde med November Rain og Estranged. Låten har god dynamikk, og et overraskende refreng som man får lyst å høre gang på gang. Avslutningen med episke gitarsoloer kler låten veldig bra, og viser hvor godt leiesoldatene Robin Finck og Buckethead kan fungere. Albumets klart beste låt, fra den magiske åpningen med “Broken glass and cigarettes/writin’ on the wall/it was a bargain for the summer/and I thought I had it all” til det storslagne allsangstemaet som slår inn før gitarsoloen.

7. Catcher in the Rye
- Axl Rose kan helt sikkert identifisere seg med forfatteren J.D. Salinger, som ikke har gitt ut en bok siden 1965 eller blitt intervjuet siden 1980. Axl Rose viser si respekt på en lite subtil måte, nemlig å oppkalle en låt etter Salingers mest kjente bok. For dem som ikke kjenner til den fabelaktige boken, ble den bisart namedroppet av Mark David Chapman som inspirasjon for drapet på John Lennon. Selve låten Catcher In The Rye er en helt grei uptempo-ballade basert rundt keyboarddrønn fra Dizzy Reed og Axls tekst om at han skulle ønske han hadde et våpen i hånd.

8. Scraped
- Queen-aktig åpning med flerstemt koring, som så bryter over i albumet s tyngste riff. Axl fortsetter med uinspirerte tekster, her klarer han å skrive konfirmasjonsdepping som “Sometimes I feel like/the world is on top of me/breakin´ me down with/an endless monotony”. Hvor er de lekre metaforene, de illsinte hatslagordene eller de smellvakre kjærlighetserklæringene? Låten understreker også mangelen på riff på albumet. Scraped byr på den mest tydelige gitarriffingen på albumet ved siden av tittelsporet, men det er åpenbart at Buckethead, Bumblefoot, Robin Finck og de andre ikke er visjonære gitarister som tar låtene til nye plan. De gjør jobben sin superprofesjonelt, men har lite kreativ magi å vise til. Soloene er ofte gode, men selve temaene de byr på er litt over midt-på-treet.

9. Riad N’ the Bedouins
- Axl begynner å bli varm i trøyen her. Her synger han om sand og beduiner og nomader og barbarer over flerrende gitarlyd og lekkert trommearrangement. En av albumets bedre låter, det gjelder også for gitarspillet som sender tankene til Jane’s Addiction.

10. Sorry
- En bekmørk, massiv ballade som river seg inn under huden. Sorry er messende på grensen til hypnotiserende, og den mørke gitarveggen viser hvilke retninger Axl har gått i under innspillingen. Den mørke stemmen til Axl setter en dyster stemning for låten, og det dukker opp bilder av en ustabil Axl som sitter alene i et mørkt rom og forbanner seg over de råtne kvinnene i sitt liv. Teksten er naiv dystopi om andre menneskers (les: kvinner) elendighet. Dette er lyden av voldsalarmer som utløses i en symfoni av kaldt hat. For albumet sin del trekker det opp, fordi det uttrykker noe helt spesielt og intenst, selv om det er ubehagelig. Som Motorpsycho sa det: “It feels so good to feel again”.

11. I.R.S.
- Denne låten har versert på nettet i årevis i forskjellige versjoner, og nå er I.R.S. endelig kommet på plate. Den fine åpningen med kassegitar og lekker solo blir forstyrret av en trommeloop, før det går over i et godt rockedriv. Tipper dette blir single etter hvert.

12. Madagascar
- Madagascar er en annen gammel traver fra demoene som har lekket fra Chinese Democracy, og Guns N’ Roses spilte da også denne live på en MTV-tilstelning for ganske mange år siden. Axl Rose synger som om livet står på spill, og den personlige teksten fungerer langt bedre enn de mange platthetene som preger tekstarket. Axl har aldri snakket i små ord, og her sampler han Martin Luther King med den største selvfølgelighet.

13. This I Love
- Har noen av dere sett Forgetting Sarah Marshall? Da husker dere de ubetalelige scenene hvor hovedpersonen synger Dracula-musikalen sin. This I Love kunne hørt hjemme der med sødmefylte dramatikk, overdrevne pianospilling og ufrivillig komiske tekst. Man sitter og venter på at en halvfull Kate Bush skal kommende danse inn i rommet med piratskjorten til Seinfeld godt knyttet rundt midjen.

14. Prostitute
- Prostitute begynner som nok en uptempoballade med programmert trommeloop og Axl som synger om forstyrret kjærlighet, før gitarvegger slår inn og vekker lytteren. Hele fem gitarister er kreditert på låten ved siden av trommer og bass, i tillegg til orkester, orkestersynth, bass og det noe kryptiske instrumentet sub-bass. En kjedelig avslutning, selv om Axl leverer en god vokalinnsats.

Hvem av Pyro-lytterne der ute har hørt albumet? Hva synes dere? KJØR DEBATT.

Chinese Democracy er i salg førstkommende lørdag.

Tom Waits for Kool Keith

Tom Waits og Kool Keith. Foto: Getty Images, John Horsley / Retna

Som jeg nevnte i oktober kan du forvente deg en formidabel gjesteartistbonanza på debutalbumet til N.A.S.A. Blant annet gjør Lykke Li en låt sammen med Kanye West. Nå har et par av låtene fra The Spirit Of Apollo nådd offentlighetens ører, og en av dem er intet mindre enn et samarbeid mellom Tom Waits og Kool Keith.

Låten heter “Spacious Thoughts”, og kan lastes ned aldeles lovlig og fullstendig gratis. Det sier seg selv at resultatet er alt annet enn florlett når Tom Waits og Kool Keith forener krefter.

N.A.S.A. sliter tydeligvis ikke på vennefronten, og det er en lang og imponerende artistliste de har å vise til på albumet, som er planlagt sluppet i februar. Og på Youtube har de lagt ut deler av det som skal bli en dokumentar om innspillingsprosessen. Der får du blant annet se RZA, M.I.A., Nina Persson, George Clinton og Sizzla i aksjon i studio.

Brutalt og kjapt fra Whitechapel

Whitechapel er mest kjent for å være bydelen i London der Jack The Ripper styrte på, men nå er det et amerikansk metalband som kaller seg for det også. De spiller hard og konsis dødsmetal, og jaggu er de ute med videoen til Posession fra albumet This Is Exile også.

Hun er bare 17 år, men ligger med Kip Winger på Smuget i kveld. Det skal vi se på.

Det er i kveld det skjer. Kip Winger skal spille på Smuget i Oslo.

Winger-frontmannen Kip Winger tropper opp på Smuget i kveld, forhåpentligvis for å spille masse deilige, gamle låter fra storhetsperioden med Winger. Bandet kom litt i skyggen av Poison og Mötley Crüe og andre storheter, men solgte millioner av album mens 80-tallet hilste på 90-tallets første år. Så kom grønsjen, blablabla.

Vi anbefaler uansett Wingers to første album (Winger og In The Heart Of The Young) på det sterkeste, sjekk for eksempel hva stabile All Music Guide skriver om debuten:

Since Winger was marketed largely on the looks of lead singer Kip Winger, and since their sleazy rockers and lovelorn ballads cover the same old pop-metal territory, the band’s high-quality musicianship tended to get overlooked. Guitarist Reb Beach earned wide praise from other musicians, and he, ex-Dixie Dregs drummer Rod Morgenstein, and keyboardist Paul Taylor bring a distinct progressive metal influence to many of the tunes on Winger. Even if the lyrics are standard issue, the album is impeccably composed, crafted, and played, with melodies, riffs, and guitar solos taking off in unexpected directions and keeping the listener slightly off balance — no easy task in the cookie-cutter hair metal genre.

VI håper inderlig godlåter som Seventeen, sjekk videoen på toppen, kommer utover kvelden. Helaften blir det uansett, først taco, så Kip på Smuget. Digg.

Spilleliste Pyro # 322

Dette spilte vi i kveld.

Sveisne stikkord for sendingen er sørstatene, Madball, Scars On Broadway og Axl Rose. Dette er hele spillelisten:

Alkaline Trio-Help Me

AC/DC-Wheels

Alter Bridge-Wayward One

Scars On Broadway-Stoner Hate

Coheed And Cambria-Feathers

Soundgarden-Flower

Sebastian Bach/Axl Rose-Love Is A Bitchslap

Guns N’ Roses-Schakler’s Revenge

Madball-Demonstrating My Style

Mötley Crüe-This Ain’t A Love Song

Exodus-Exodus (ny-innspilling)

Down-Never Try

Lynyrd Skynyrd-Sweet Home Alabama

Allman Brothers-Ramblin’ Man

Black Stone Cherry-Please Come In

Santeria-Come On Baby

ZZ Top-La Grange

Black Crowes-Hard To Handle

Georgia Sattelites-Keep Your Hands To Yourself

Blackfoot-Train Train

Rebel Meets Rebel-Cowboys Do More Dope

Molly Hatchett-Fall Of The Peacemakers

Drive By Truckers-Ronnie And Neil

Husk at Pyro kan høres i reprise via denne nettsiden eller podkast når som helst.

Nytt fra sjefen

Bruce Springsteen kunne trygt slengt seg ned i stresslessen og tatt en lengre pause etter fjorårets suksess med Magic, men er tydelig inne i en kreativ raptus. Allerede i januar kommer det et nytt album fra The Boss. Hypp på å høre en av låtene?

Bruce Springsteen fremførte “Working On A Dream”, tittelsporet fra det kommende albumet, på et av valgkampmøtene til Barack Obama tidligere i høst:

Her kan du sjekke ut studioversjonen av låten:

The E Street Band er også hjertelig tilstede på Working On A Dream, som er produsert av Brendan O’Brien.

Dette er låtlisten:

1. Outlaw Pete
2. My Lucky Day
3. Working on a Dream
4. Queen of the Supermarket
5. What Love Can Do
6. This Life
7. Good Eye
8. Tomorrow Never Knows
9. Life Itself
10. Kingdom of Days
11. Surprise, Surprise
12. The Last Carnival

Bonusspor:
The Wrestler
A Night with the Jersey Devil

Bjerkaas setter pris på Lydverket

Kringkastingsjefen priser Lydverkets Marius Asp (foto: Øyvind Solstad/NRK)

Overrumplet, overrasket og litt skjelven, men også svært fornøyd og glad, mottok Lydverkets eminente anmelder og nettjournalist Marius Asp i dag NRKs Språkpris for 2008.

- Dette er kanskje feil forum å være tom for ord, sa Asp da han fikk overrakt prisen fra av kringkastingssjef i NRKS, Hans-Tore Bjerkaas.

Bjerkaas virket svært godt fornøyd med at det var en av NRKs nettjournalister som stakk av med prisen, noe resten av Lydverket-redaksjonen også er!

I følge Bjerkaas hadde juryen, bestående av noen av landets fremste språkeksperter, fått inn mange gode kandidater til årets pris, men fant det likevel enkelt å peke ut vinneren.

Her er juryens begrunnelse:

“Kandidaten skiller seg klart fra de andre nominerte kandidatene med et moderne og nyskapende språk som det er morsomt å lese. Han leker med ord og uttrykk og lager nye bildemanende sammensetninger uten å overdrive eller miste budskaps-formidlingen av syne. Tvert imot klarer han ved sine originale formuleringer og spesialkonstruerte ordvalg å klargjøre det han mener å formidle. At han likevel skriver et korrekt og moderne bokmål med grei setningsbygning og respekt for innarbeidet uttrykksmåte, vitner om en språklig bevissthet vi sjelden møter hos unge skribenter. Det er en ren nytelse og inspirasjon å lese hans tekster.

Kandidaten forstår nettets spesifikke språkkrav med mellomtitler, uthevinger og aktiv lenking både internt i nrk.no og eksternt. Han har minimalt med slurvefeil, og forholder seg bevisst til nettpublisering som sjanger i oppbyggingen av sakene sine.

Han er Lydverkets eneste rene nettjournalist og skriver både nyheter, kommentarer og typiske bloggsaker. Dessuten har han på kort tid, som leder av Lydverkets anmelderkorps, gjort deres musikkanmeldertilbud til ett av landets beste”.

Om du som Lydverketblogg-bruker ikke allerede fra før av vet HVOR god Marius er så ta en titt på denne småfrekke saken her, denne flotte bloggposten her eller denne anmeldelsen.

McCartney forsker videre

The Fireman: Electric Arguments

[One Little Indian/Indie Distribution]